Henrik Brattlie

Every year, when summer nears a start in Oslo, an homage to a beloved drunkard takes the unusual form of a footrace through the streets of the most worn down part of town. The Tom Waits Run gathers fans of the ingenious musician and common drunkards alike. Their mutual goal - to be this year’s loser.

A couple of summers ago some friends and I were sitting in the grass, in the burning summer sunshine, sharing single malt whisky from a metal flask. In addition to enjoying one of life’s greatest perks, scotch whisky, we were waiting for a small bunch of t-shirt salesmen to ask us to step right up and buy this year’s edition of an overpriced black cotton t-shirt.

[Oversatt til norsk av @jungtweet]

For litt over to måneder siden bestemte jeg meg for at det ville være kjedelig å gå gjennom livet uten å ha smakt verdens sterkeste øl. Jeg er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i øl, og når ”verdens sterkeste” i tillegg er av min favorittype, IPA, ble den noe stive prisen en overkommelig hindring.

Nå i førjulstida er det sikkert mange som ønsker seg eller kommer til å få en kaffemaskin av typen som bruker kapsler. Markedskreftene har satt inn støtet og flere aktører, som jeg ikke skal nevne her, ønsker å slå kloa i deg som forbruker og låse deg til deres kaffe og lite miljøvennlige løsninger. Deres argumenter er at du lager en helt lik kopp kaffe hver gang, og at det er enkelt. Det er klart det er enkelt og virker forlokkende å putte en aluminiumskapsel i maskinen og trykke på knappen. Ut av maskinen kommer det en nøyaktig like medioker kaffe hver gang. Kapslene kan du bare kaste i søpla.

Har du noen gang stått i kø i kaffebaren og hørt noen bestille en enkel cortado i en stor kopp med ekstra mye melk? Jeg trekker på smilebåndet.