Home Blogg Musikk Ricochets – Isolation (Kong Tiki Records) 5 av 6

Kvirrevitt

twitter_icon

Besøkende

Vi har 2 gjester her nå
Artikkelvisninger : 58859
Ricochets – Isolation (Kong Tiki Records) 5 av 6
søndag 11. september 2011 18:24

Seige, bittersøte perler fra svin med føttene solid plantet i både bluesens og rockens leire. Sånn avsluttes Ricochets påståtte trilogi. La oss håpe at det er flere trilogier på trappene.

Ricochets har tatt store skritt musikalsk med plata Isolation. Men de har ikke forlatt sin identitet, bare forsterket den. De er mer melodiøse, uten å miste det rytmiske rå drivet som er så karakteristisk. Låtene skiller seg noe mer fra hverandre uten å sprike. Vokalmessig er det klarere og mer dynamisk både fra Trond Andreassen og Alex Koster-Jensen - vokal på I’ll Eat Myself. Andreassen har fortsatt den sjarmerende klønete diksjonen som minner lett om Lee Hazlewood på en fuktig dag, men han har lært at full vreng på stemmen ikke bør brukes hele tiden. Denne variasjonen i stemmebruken er mer effektfullt og kjennes minst like ekte som på de tidligere platene.

Plata har ett litt bredere lydbilde enn de tidligere utgivelsene, mer piano, mer orgel, ståbass og blåsere er brukt. Det er en forholdsvis malende og seig plate, men den rocker også skikkelig. Vi befinner oss i grenseland mellom blues, 60-tallsrock, noir, filmmusikk og gargerock. Det virker som inspirasjonskildene til bandet kommer mer fram nå enn tidligere. Refrenget til I know I’ll be forgotten høres ut som om det er bomull-slanget fra Creedence Clearwater Revival. Man kan høre igjen tidlig Stones og Beatles. Det er mulig Kloster-Jensen blir fornærmet om han leser dette, men I’m gonna eat myself høres ut som en tidlig Oasis-låt. Det er positivt ment, og Kloster-Jensen briljerer med gitarspillet sitt gjennom hele plata.

Tekstene er stort sett skrevet av Trond Andreassen og tar opp temaer de fleste kan kjenne seg igjen i. Kjærlighet, svik, håp – isolasjon. Det er store mengder bitter sødme i innholdet og det gjennspeiler seg i musikken. Noen låter er kamuflert som festlåter; Hey mister driver step on the gas, we ain’t no pussies, we like it real fast fra Little bit of more er en ekstremt harry og klisjefylt tekstlinje, men den funker som faen som siste låt på dansegulvet til Garage. Hva den handler om er vel opp til en hver, men det er en god måte å isolere seg på å drikke seg drita med gutta på byen.

Det har vært skrevet mye om at denne utgivelsen fullfører en trilogi. Rent musikalsk kan man si at det er riktig. Hvis man legger coverne til de tre skivene ved siden av hverandre ser man at det er noe som er kommet til underveis. Med tanke på at bandet praktisk talt var oppløst etter den første plata også, er vel dette mer ett pr stunt en enn genial plan. Ikke det at Slo-mo suicides cover er døvt, men det er ikke noir som de to etterfølgerne. Gjenutgi debutplata med nytt cover, det er ett krav. På vinyl også forresten, og det gjelder Isolation også. Denne plata er det verdt å eie i minst to eksemplarer.

Spor:
1. Cold Outside
2. Little Bit Of More
3. Isolation
4. No Good
5. Written On My Grave
6. I Know I’ll Be Forgotten
7. I’m Gonna Eat Myself
8. Laidback Lovers
9. Blues In Bb-Minor