Henrik Brattlie

En av årets første sommerdager ble også en av de aller siste. Kanskje den aller siste. 1. oktober viste kalenderen da Mie, Teo, Maja, Matilda og jeg gikk til Trollvann i dag. Først var det tåke, men plutselig ble det sol og 25 grader.

Seige, bittersøte perler fra svin med føttene solid plantet i både bluesens og rockens leire. Sånn avsluttes Ricochets påståtte trilogi. La oss håpe at det er flere trilogier på trappene.

(En av plateanmeldelsene jeg skrev for kulturmagasinet Spot.no for en tid tilbake (ca. 2005). Spot.no er nedlagt, men denne hadde jeg lyst til å legge ut igjen. Mest fordi Ricochets er et av de beste bandene som har eksistert i Norge.)

For litt over to måneder siden bestemte jeg meg for at det ville være kjedelig å gå gjennom livet uten å ha smakt verdens sterkeste øl. Jeg er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i øl, og når ”verdens sterkeste” i tillegg er av min favorittype, IPA, ble den noe stive prisen en overkommelig hindring.

Nå i førjulstida er det sikkert mange som ønsker seg eller kommer til å få en kaffemaskin av typen som bruker kapsler. Markedskreftene har satt inn støtet og flere aktører, som jeg ikke skal nevne her, ønsker å slå kloa i deg som forbruker og låse deg til deres kaffe og lite miljøvennlige løsninger. Deres argumenter er at du lager en helt lik kopp kaffe hver gang, og at det er enkelt. Det er klart det er enkelt og virker forlokkende å putte en aluminiumskapsel i maskinen og trykke på knappen. Ut av maskinen kommer det en nøyaktig like medioker kaffe hver gang. Kapslene kan du bare kaste i søpla.